FREDRIK
 |
| Telemark fylke med kommunegrenser |
søndag 14. august 2011
Et minne for livet, fra SkinFx tattoo
I forkant av turen hadde jeg bestemt meg for å ta en tatovering om turen hvis den gikk bra. Fredag 12. august gikk turen ned til skinfx i Porsgrunn. Der møtte jeg en meget hyggelig fyr som heter Tom Karlsen. I etasjen over Jimmys har han studioet sitt, et veldig fint og ryddig sted. Vi satt oss ned og fant ut av hvordan tatovering skulle være, han tegnet og fikk den på. Så var det bare å sette i gang, og det gikk jammen fort og jeg blei kjempe fornøyd. Takk skal du ha Tom :) anbefales om noen tenker seg en tatovering. Skinfx tattoo har også en side på facebook.
FREDRIK
FREDRIK
lørdag 6. august 2011
Målet nådd!
I går ettermiddag kunne vi endelig strekke armene i været og juble over å stå på toppen av Blyvarden. Selv væromslaget, som sørget for regn store deler av sjarmøretappen, kunne ikke ta fra oss godfølelsen.
Første del av siste dag gikk i myrlendt terreng fra Haugedalen ned mot Gunnleiksbu, der vi ble bedt inn i varmen av en gjeng entusiastiske fiskere fra Vestfold. Mens regnet pisket ned utenfor, tilberedte Fredrik varm lunsj over propankomfyren. Kremet kantarellsuppe med ris, og ferskt brød påspandert av hytteboerne, gled ned på høykant.
Med det var ny energi sikret. Den ble ikke mindre av å kikke på kartet. Å se at det kun gjensto noen ganske få kilometer til målet, ga oss akkurat det lille ekstra som trengtes for nok en gang å dra på oss vått tøy og begi oss i vei. Siste del av ferden gikk nesten av seg selv - gleden ved å se en ende på eventyret var nok også en medvirkende faktor. Det er ikke til å legge skjul på at det skal bli godt å bytte ut en klam sovepose med en tørr og varm dyne!
I dag, fredag, vender vi altså snutene hjemover. Følger stien som leder ned til Mogen turisthytte, der vi skal feire med en bedre middag, litt ekstra godt i glassene og en håndrullet, nicaraguansk sigar. Forhåpentlig sover vi ikke bedre enn at vi rekker Fjellvåken lørdag formiddag, og kan være tilbake i Porsgrunn utpå kvelden. Er vi riktig heldige vanker det et godt måltid der også!
Som dere skjønner er dette siste turreportasje. Vi vil i denne anledning benytte muligheten til å takke alle dere som har bidratt til å gjøre vandringen til en uforglemmelig opplevelse for oss begge; dere som har gitt oss tak over hodet - være seg redskapsbod, eldhus eller privathus - dere som har invitert på grillkos, en kopp kaffe, eller hjemmelagde boller, og dere som har hjulpet til med veivalg. Og selvfølgelig en stor takk til alle dere som har stoppet opp og slått av en hyggelig prat.
Vi håper at TAs lesere har hatt glede av å følge oss underveis!
MÅLET NÅDD: To glade vandrere ved veis ende; Blyvarden, 1446 meter over havet.
ÅRETS FØRSTE NAKENBAD: Elveforsering i bare nettoen måtte til på turens siste dag.
TENKEBOKSEN: "Minnene fra møtene med folk er nok det som står klarest etter å ha vandret gjennom vårt enestående fylke." MARTIN
I går ettermiddag kunne vi endelig strekke armene i været og juble over å stå på toppen av Blyvarden. Selv væromslaget, som sørget for regn store deler av sjarmøretappen, kunne ikke ta fra oss godfølelsen.
Første del av siste dag gikk i myrlendt terreng fra Haugedalen ned mot Gunnleiksbu, der vi ble bedt inn i varmen av en gjeng entusiastiske fiskere fra Vestfold. Mens regnet pisket ned utenfor, tilberedte Fredrik varm lunsj over propankomfyren. Kremet kantarellsuppe med ris, og ferskt brød påspandert av hytteboerne, gled ned på høykant.
Med det var ny energi sikret. Den ble ikke mindre av å kikke på kartet. Å se at det kun gjensto noen ganske få kilometer til målet, ga oss akkurat det lille ekstra som trengtes for nok en gang å dra på oss vått tøy og begi oss i vei. Siste del av ferden gikk nesten av seg selv - gleden ved å se en ende på eventyret var nok også en medvirkende faktor. Det er ikke til å legge skjul på at det skal bli godt å bytte ut en klam sovepose med en tørr og varm dyne!
I dag, fredag, vender vi altså snutene hjemover. Følger stien som leder ned til Mogen turisthytte, der vi skal feire med en bedre middag, litt ekstra godt i glassene og en håndrullet, nicaraguansk sigar. Forhåpentlig sover vi ikke bedre enn at vi rekker Fjellvåken lørdag formiddag, og kan være tilbake i Porsgrunn utpå kvelden. Er vi riktig heldige vanker det et godt måltid der også!
Som dere skjønner er dette siste turreportasje. Vi vil i denne anledning benytte muligheten til å takke alle dere som har bidratt til å gjøre vandringen til en uforglemmelig opplevelse for oss begge; dere som har gitt oss tak over hodet - være seg redskapsbod, eldhus eller privathus - dere som har invitert på grillkos, en kopp kaffe, eller hjemmelagde boller, og dere som har hjulpet til med veivalg. Og selvfølgelig en stor takk til alle dere som har stoppet opp og slått av en hyggelig prat.
Vi håper at TAs lesere har hatt glede av å følge oss underveis!
MÅLET NÅDD: To glade vandrere ved veis ende; Blyvarden, 1446 meter over havet.
ÅRETS FØRSTE NAKENBAD: Elveforsering i bare nettoen måtte til på turens siste dag.
TENKEBOKSEN: "Minnene fra møtene med folk er nok det som står klarest etter å ha vandret gjennom vårt enestående fylke." MARTIN
Kiloene renner av - på feil steder
Det er ikke bare sekkene som går ned i vekt om dagen. Nå merkes det også at noe skjer med kroppene som bærer dem. I og for seg positivt - hadde vi bare selv kunnet bestemme hvor kiloene skulle tas fra...
Fredrik, som har planer om å løpe Oslo marathon i løpet av høsten, har fått det for seg at turen gjennom Telemark er den perfekte oppladning. Uker med tung sekk og daglig trasking, skal gjøre slankekuren i fokant overflødig. Når vi om få dager vender nesa hjemover, håper han at matchvekta er inne.
Etter hva jeg skjønner er drømmen å veie det samme som han gjorde i ungdomsåra. Og det er mye mulig at han vil lykkes; nå har vi for det meste levd på havregrøt, rugsprø, suppe og vann, og i kombinasjon med tildels harde fysisk utskeielser skulle vel svaret på regnestykket gi seg selv?
Spørsmålet er bare om han blir fornøyd likevel. For det er vel gjerne sånn at kiloene som tapes gjerne skal synes - aller helst på de rette stedene?
Selv har jeg ikke noe ønske om å løpe i overkant av fire mil gatelangs i hovedstaden - i sær ikke samtidig med et tusentalls andre - men i likhet med min løpeglade turkamerat har jeg ingenting i mot å komme hjem litt lettere enn før. Den nye regnbuksa satt nemlig farlig stramt da vi la i vei, og jeg har med glede sett fram til at den skal slutte å klemme.
Dessverre registerer jeg at det skjer svært lite akkurat der jeg vil at det skal skje; rundt midjen er det fortsatt stramt. Kanskje kan jeg få lurt en pekefinger ned i linningen - hvis jeg absolutt må - men å påstå at buksa sitter løst, vel det er å ta hardt i. Derimot har jeg sett at noe har skjedd med ansiktet mitt. Av alle steder. Kinnene henger halvslappe, beina under stikker ut og øynene har begynt å synke inn. Men - og der har vi det igjen - dobbelthaka holder like herlig stand!
Så da en kompis for noen dager siden sendte meg en melding der han lurte på om det bare var skinn og bein igjen, måtte jeg svare som sant var: at ja, nå gjenstår bare dobbelthaka. Hadde jeg vært helt ærlig skulle det vært tilført og fortsatt de to nederste bilringene...
Fra Songavatnet beveget vi oss i går inn i nasonalparken, og befinner oss i øyeblikket i Øystre Haugedalen.
Bildetekst:
LETTERE ENN FØR: Kiloene renner av, men fleskemagen holder stand...
FLOTT NATUR: Hardangervidda byr på opplevelser for alle sanser.
LITE VILT: Ett enslig reinsdyr var alt vi så. Og så han her, da...
TENKEBOKSEN: "Å gå på snaujellet får meg til å tenke på hvilket kontrastfylt fylke Telemark er; for to uker siden startet vi i vannkanten, nå befinner vi oss i snaue 1200-meters høyde." FREDRIK
Det er ikke bare sekkene som går ned i vekt om dagen. Nå merkes det også at noe skjer med kroppene som bærer dem. I og for seg positivt - hadde vi bare selv kunnet bestemme hvor kiloene skulle tas fra...
Fredrik, som har planer om å løpe Oslo marathon i løpet av høsten, har fått det for seg at turen gjennom Telemark er den perfekte oppladning. Uker med tung sekk og daglig trasking, skal gjøre slankekuren i fokant overflødig. Når vi om få dager vender nesa hjemover, håper han at matchvekta er inne.
Etter hva jeg skjønner er drømmen å veie det samme som han gjorde i ungdomsåra. Og det er mye mulig at han vil lykkes; nå har vi for det meste levd på havregrøt, rugsprø, suppe og vann, og i kombinasjon med tildels harde fysisk utskeielser skulle vel svaret på regnestykket gi seg selv?
Spørsmålet er bare om han blir fornøyd likevel. For det er vel gjerne sånn at kiloene som tapes gjerne skal synes - aller helst på de rette stedene?
Selv har jeg ikke noe ønske om å løpe i overkant av fire mil gatelangs i hovedstaden - i sær ikke samtidig med et tusentalls andre - men i likhet med min løpeglade turkamerat har jeg ingenting i mot å komme hjem litt lettere enn før. Den nye regnbuksa satt nemlig farlig stramt da vi la i vei, og jeg har med glede sett fram til at den skal slutte å klemme.
Dessverre registerer jeg at det skjer svært lite akkurat der jeg vil at det skal skje; rundt midjen er det fortsatt stramt. Kanskje kan jeg få lurt en pekefinger ned i linningen - hvis jeg absolutt må - men å påstå at buksa sitter løst, vel det er å ta hardt i. Derimot har jeg sett at noe har skjedd med ansiktet mitt. Av alle steder. Kinnene henger halvslappe, beina under stikker ut og øynene har begynt å synke inn. Men - og der har vi det igjen - dobbelthaka holder like herlig stand!
Så da en kompis for noen dager siden sendte meg en melding der han lurte på om det bare var skinn og bein igjen, måtte jeg svare som sant var: at ja, nå gjenstår bare dobbelthaka. Hadde jeg vært helt ærlig skulle det vært tilført og fortsatt de to nederste bilringene...
Fra Songavatnet beveget vi oss i går inn i nasonalparken, og befinner oss i øyeblikket i Øystre Haugedalen.
Bildetekst:
LETTERE ENN FØR: Kiloene renner av, men fleskemagen holder stand...
FLOTT NATUR: Hardangervidda byr på opplevelser for alle sanser.
LITE VILT: Ett enslig reinsdyr var alt vi så. Og så han her, da...
TENKEBOKSEN: "Å gå på snaujellet får meg til å tenke på hvilket kontrastfylt fylke Telemark er; for to uker siden startet vi i vannkanten, nå befinner vi oss i snaue 1200-meters høyde." FREDRIK
Fyller oss med høytidsstemning
For mange friluftsentusiaster, oss selv inkludert, har Hardangervidda en helt spesiell betydning. Vi er nå kommet fram til Valasjøåi ved Songavatnet, rett i utkanten av nasjonalparken. Mens vi ser solen gå ned, filosoferes det over hva som gjør området rundt oss så attraktivt.
Det er selvsagt vanskelig å forklare presis hvorfor - folk har jo sin høyst subjektive oppfatning - men det er vel likevel slik at det finnes noen ting som vi alle setter pris på?
Da man i 1981 besluttet å gjøre nesten halvparten av Nordeuropas største høyfjellsplatå til nasjonalpark, var det blant annet for å legge bedre til rette for naturvennlig friluftsliv. Da vi i formiddag la i vei langs Urdbøglupen - den merkede stien fra Arabygdi opp til Songa - var vi glade for at noen hadde gått der før oss. Og vi er ganske overbevist om at svært mange i likhet med oss setter stor pris på Den Norske Turistforenings utallige hytter og det merkede stinettet som går på kryss og tvers inne på selve Vidda. Tenk bare på hvor mange som ferdes her hver eneste påske!
Å gjøre 3422 kvadratmeter om til nasjonalpark, handlet også om å verne det unike plante- og dyrelivet som finnes i området. Mange av oss som har satt sine bein her oppe, være seg sommer eller vinter, har stiftet bekjentskap med villreinen. Ikke bare er det Europas største stamme, blant individene finner vi også rester etter den opprinnelige europeiske fjellreinen - som ellers er utdødd. Men reinen lever langtfra alene på Vidda. Både fjellrev, snøugle, jaktfalk og kongeørn kan man være så heldig å støte på. Og så er det selvsagt fjellørreten, som Fredrik, og mange med ham, til stadighet sikler etter. Forekomstene her oppe er visstnok unike på verdensbasis.
I fastlands-Norges største nasjonalpark finner man også noen av landets mest kjente landemerker, der den karakteristiske Hårteigen i vest kanskje er den aller mest kjente. For oss er det altså Blyvarden et stykke lenger sør som er det store målet. Her oppe på drøye 1400 meter ligger det geografiske punktet hvor de tre fylkene Telemark, Buskerud og Hordaland møtes. For oss markerer det en verdig avslutning på en fantastisk tur!
Ikke rart at området fyller oss med høytidsstemning for hvert eneste skritt vi går. Å ha slike turområder i umiddelbar nærhet er rett og slett et privilegium!
Bildetekster:
MYE RART: Man kan undre seg over hvor de tok navnene fra i gamle dager. På vei opp til Songavatnet passerte vi restene etter det som nok har vært en husmannsplass - med navnet Drithol.
FIN TUR: Turen oppover fra Arabygdi til Songa går på rødmerket sti. Fin-fint!
TENKEBOKSEN: "Det ville vært interessant å ha med seg en språkmektig som kunne fortalt oss opphavet til alle de merkelige stedsnavnene vi kommer over. Hvorfor heter det for eksempel Drithol?" MARTIN
For mange friluftsentusiaster, oss selv inkludert, har Hardangervidda en helt spesiell betydning. Vi er nå kommet fram til Valasjøåi ved Songavatnet, rett i utkanten av nasjonalparken. Mens vi ser solen gå ned, filosoferes det over hva som gjør området rundt oss så attraktivt.
Det er selvsagt vanskelig å forklare presis hvorfor - folk har jo sin høyst subjektive oppfatning - men det er vel likevel slik at det finnes noen ting som vi alle setter pris på?
Da man i 1981 besluttet å gjøre nesten halvparten av Nordeuropas største høyfjellsplatå til nasjonalpark, var det blant annet for å legge bedre til rette for naturvennlig friluftsliv. Da vi i formiddag la i vei langs Urdbøglupen - den merkede stien fra Arabygdi opp til Songa - var vi glade for at noen hadde gått der før oss. Og vi er ganske overbevist om at svært mange i likhet med oss setter stor pris på Den Norske Turistforenings utallige hytter og det merkede stinettet som går på kryss og tvers inne på selve Vidda. Tenk bare på hvor mange som ferdes her hver eneste påske!
Å gjøre 3422 kvadratmeter om til nasjonalpark, handlet også om å verne det unike plante- og dyrelivet som finnes i området. Mange av oss som har satt sine bein her oppe, være seg sommer eller vinter, har stiftet bekjentskap med villreinen. Ikke bare er det Europas største stamme, blant individene finner vi også rester etter den opprinnelige europeiske fjellreinen - som ellers er utdødd. Men reinen lever langtfra alene på Vidda. Både fjellrev, snøugle, jaktfalk og kongeørn kan man være så heldig å støte på. Og så er det selvsagt fjellørreten, som Fredrik, og mange med ham, til stadighet sikler etter. Forekomstene her oppe er visstnok unike på verdensbasis.
I fastlands-Norges største nasjonalpark finner man også noen av landets mest kjente landemerker, der den karakteristiske Hårteigen i vest kanskje er den aller mest kjente. For oss er det altså Blyvarden et stykke lenger sør som er det store målet. Her oppe på drøye 1400 meter ligger det geografiske punktet hvor de tre fylkene Telemark, Buskerud og Hordaland møtes. For oss markerer det en verdig avslutning på en fantastisk tur!
Ikke rart at området fyller oss med høytidsstemning for hvert eneste skritt vi går. Å ha slike turområder i umiddelbar nærhet er rett og slett et privilegium!
Bildetekster:
MYE RART: Man kan undre seg over hvor de tok navnene fra i gamle dager. På vei opp til Songavatnet passerte vi restene etter det som nok har vært en husmannsplass - med navnet Drithol.
FIN TUR: Turen oppover fra Arabygdi til Songa går på rødmerket sti. Fin-fint!
TENKEBOKSEN: "Det ville vært interessant å ha med seg en språkmektig som kunne fortalt oss opphavet til alle de merkelige stedsnavnene vi kommer over. Hvorfor heter det for eksempel Drithol?" MARTIN
tirsdag 2. august 2011
Endelig på snaufjellet
Fra Åmdals Verk, via Dalen, Byrtevatn og Vinjesvingen til Grungedal, har ferden gått på asfalt. Nå er det bare snaufjellet som gjenstår før vi er i mål, og kan sette strek for sommerens store guttetur.
Søndag kveld meldte Fredrik seg klar til nye strabaser. Et kort sykehusopphold, med påfølgende rekonvalesensdager hjemme hos mor, er på nytt byttet ut med sekk og telt. Slaraffenlivet er slutt, fra nå av starter "villmarkseventyret". Dagene langs landevei er talte; siste etappe mot Blyvarden foregår der oppe hvor nær sagt ingenting tar av for vinden.
Fordelen med de tilbakelagte asfaltmilene er at vi nå ligger tre-fire dager foran skjema. Holder vi stø kurs, slik planen er, vil vi være framme ved målet allerede på torsdag. Det er nesten en uke raskere enn forventet. Mon tro det er noen hjemme som setter pris på akkurat det?
Det var ingen myk start som ventet den fortsatt penicilinknaskende fjellgeit; i går morges tok vi fatt på den rødmerkede stien som følger Nystøylbekken, mer eller mindre loddrett fra saga ved Grungebru, og opp mot Kilsnuten - drøye 1100 meter over havet. Derfra tok vi ut kompasskursen i retning Arabygdi, cirka åtte kilometer i luftlinje.
Været kunne ikke vært bedre. Solen stekte akkurat passe i nakken, og da vi kom opp til tregrensa var det nok pust i vinden til at insektene holdt seg borte. Hadde det ikke vært for målsetningen om å nå bygda på den andre sida, skulle vi gjerne tilbrakt ennå mer tid her oppe. For fiskeren Fredrik er området et eldorado; de små fjellvannene ligger som perler på en snor, og etter middag klødde det i ivrige fangsthender. Så mens den ene satte seg til for å skrive, forsvant den andre med stanga for å prøve lykken.
Dessverre måtte mannen, med en personlig lakserekord på ni kilo, slukøret konstatere at det denne gang bare ble med nesten. I følge ham selv var to fin-fine ørreter rett ved å bite på, men trakk seg i siste øyeblikk. Heldigvis har vi tatt med oss mat nok til ikke å være avhengig av bettet!
Tirsdag går ferden videre fra Arabygdi i retning Saltpyttfloti og Reinhornstjønnane rett på innsida av Hardangervidda nasjonalpark.
Bildetekster:
VERDT STREVET: Det koster krefter å komme seg opp, men utsikten er belønning nok. I bakgrunnen Grungebru og dalføret sørover mot Vinje.
TILBAKE: Fredrik er klar for nye strabaser. Her ved Nystøyltjønni i fjellområdet mellom Grungedal og Arabygdi.
TENKEBOKSEN: "Det er fascinerende hvordan man i det ene øyeblikk føler seg frisk og rask, for så i neste å være totalt slått ut av en eller annen infeksjon. Like fascinerende er det å tenke på at man bare noen dager seinere er i full vigør igjen." FREDRIK
Fra Åmdals Verk, via Dalen, Byrtevatn og Vinjesvingen til Grungedal, har ferden gått på asfalt. Nå er det bare snaufjellet som gjenstår før vi er i mål, og kan sette strek for sommerens store guttetur.
Søndag kveld meldte Fredrik seg klar til nye strabaser. Et kort sykehusopphold, med påfølgende rekonvalesensdager hjemme hos mor, er på nytt byttet ut med sekk og telt. Slaraffenlivet er slutt, fra nå av starter "villmarkseventyret". Dagene langs landevei er talte; siste etappe mot Blyvarden foregår der oppe hvor nær sagt ingenting tar av for vinden.
Fordelen med de tilbakelagte asfaltmilene er at vi nå ligger tre-fire dager foran skjema. Holder vi stø kurs, slik planen er, vil vi være framme ved målet allerede på torsdag. Det er nesten en uke raskere enn forventet. Mon tro det er noen hjemme som setter pris på akkurat det?
Det var ingen myk start som ventet den fortsatt penicilinknaskende fjellgeit; i går morges tok vi fatt på den rødmerkede stien som følger Nystøylbekken, mer eller mindre loddrett fra saga ved Grungebru, og opp mot Kilsnuten - drøye 1100 meter over havet. Derfra tok vi ut kompasskursen i retning Arabygdi, cirka åtte kilometer i luftlinje.
Været kunne ikke vært bedre. Solen stekte akkurat passe i nakken, og da vi kom opp til tregrensa var det nok pust i vinden til at insektene holdt seg borte. Hadde det ikke vært for målsetningen om å nå bygda på den andre sida, skulle vi gjerne tilbrakt ennå mer tid her oppe. For fiskeren Fredrik er området et eldorado; de små fjellvannene ligger som perler på en snor, og etter middag klødde det i ivrige fangsthender. Så mens den ene satte seg til for å skrive, forsvant den andre med stanga for å prøve lykken.
Dessverre måtte mannen, med en personlig lakserekord på ni kilo, slukøret konstatere at det denne gang bare ble med nesten. I følge ham selv var to fin-fine ørreter rett ved å bite på, men trakk seg i siste øyeblikk. Heldigvis har vi tatt med oss mat nok til ikke å være avhengig av bettet!
Tirsdag går ferden videre fra Arabygdi i retning Saltpyttfloti og Reinhornstjønnane rett på innsida av Hardangervidda nasjonalpark.
Bildetekster:
VERDT STREVET: Det koster krefter å komme seg opp, men utsikten er belønning nok. I bakgrunnen Grungebru og dalføret sørover mot Vinje.
TILBAKE: Fredrik er klar for nye strabaser. Her ved Nystøyltjønni i fjellområdet mellom Grungedal og Arabygdi.
TENKEBOKSEN: "Det er fascinerende hvordan man i det ene øyeblikk føler seg frisk og rask, for så i neste å være totalt slått ut av en eller annen infeksjon. Like fascinerende er det å tenke på at man bare noen dager seinere er i full vigør igjen." FREDRIK
Om å vite hvor man kommer fra
Jeg vet nå, og har vel strengt tatt gjort det en stund, at jeg kjenner mitt eget hjemfylke så altfor dårlig. Forsåvidt gjelder det hele vårt langstrakte land.
Det har ikke skortet på reiselyst, bare det at nesa alltid har vært pekt utover - mot andre og, i hvert fall følte jeg det da, mer eksotiske reisemål. Aller helst skulle jeg lengst mulig vekk for å få de helt store opplevelsene; dykke på Great Barrier Reef, se budhisttemplene i
Malaysia, eller chille'n på stranda under Full Moon-party på Koh Pangan. Som ulver i flokk fulgte vi reiseruta til Richard - hovedpersonen i Alex Garlands roman "The Beach" - i håp om å finne den perfekte lagune. Den som ville gi oss påskuddet til aldri mer å returnere hjem.
Men vi fant den aldri. I hvert fall gjorde ikke jeg. Dragningen mot nord, mot mitt lille Norge, var alltid tilstede. Jeg ville hjem til landet der de fire årstider oppleves så intenst. Der vinteren til tider er streng, men likevel har sin sjarme. Der man gleder seg til våren, og irriterer seg litt ekstra når det regner om sommeren. Samtidig vet man at når solen skinner så finnes det ikke bedre plasser på jord. Og der man aldri slutter å la seg begeistre over fargene som hver eneste høst maler landskapet i rødt, gult og brunt.
Jeg bestemte meg på et tidspunkt for at jeg ville se mer, og sommeren 2003 fikk jeg med meg min blivende kone på en måneds biltur vestover. En tur som ga mersmak. Snaue ti år seinere, var lysten på å gjøre noe stort der igjen. Men denne gangen ville jeg gjøre noe virkelig nært. Så da Frederik lanserte ideen om å gå Telemark på langs, var jeg ikke vond å be. Å la beina føre oss rundt, er rett og slett en unik måte å oppleve på. Tettere på folket, på naturen og på det lunefulle været, er det ikke mulig å komme.
Da jeg i morges helt tilfeldig kom forbi Mjonøy - dette kulturhistoriske sentrum i hjertet av Vinje - slo det meg altså hvor lite jeg egentlig vet om vårt mangfoldige fylke. Man kan selvsagt - og med rette - hevde at jeg ikke har studert kartet godt nok. Samtidig innebærer den begrensede kart- og lokalkunnskapen et gode; de positive overraskelsene venter nær sagt bak hver en sving.
Jeg dro likevel kjensel på damen bak disken; ansiktet til Ellen Nordstoga har jeg sett før. Og jeg lyttet interessert da hun fortalte om plassen. Om de små husa og de enkle hyttene, noen av dem så gamle som 400 år, som Alv Nedgarden begynte å samle på slutten av 1950-tallet. Og da jeg, etter en velsmakende frokost med bakverk gjort på stedet - etter gamle tradisjoner selvfølgelig - gikk rundt på tunet, kunne jeg ikke annet tenke enn at vi er heldige som har slike personer som Ellen. Personer som tar vare på kulturarven - til stor glede for uinnvidde som meg selv, og de kommende generasjoner.
Om det er andre som ikke vet hvor de finner Mjonøy, ligger det langsmed riksvei E 134, mellom Vinje og Grunge. Og har du ennå ikke vært der, bør du se å ta deg en tur - sommeren er fortsatt lang!
FAST MEDHJELPER: Magnus Nordstoga Halvorsen hjelper hver sommer mormor Ellen med bakinga på Mjonøy.
FIN FROKOST: Å spise frokost på Mjonøy kan bli sjebnesvangert i lengden - her er det nemlig mange fristelser.
OVER SNAUFJELLET: I morgen (mandag) går ferden over disse fjella, mot Arabygdi.
GRUNGEBRU BY NIGHT...
TENKEBOKSEN: "I dag kom den gledelige beskjeden at Fredrik igjen er fit for fight. Jeg venter på ham i Grungebru, og gleder med til å ta fatt på turen over snaufjellet til Arabygdi i morgen."
Jeg vet nå, og har vel strengt tatt gjort det en stund, at jeg kjenner mitt eget hjemfylke så altfor dårlig. Forsåvidt gjelder det hele vårt langstrakte land.
Det har ikke skortet på reiselyst, bare det at nesa alltid har vært pekt utover - mot andre og, i hvert fall følte jeg det da, mer eksotiske reisemål. Aller helst skulle jeg lengst mulig vekk for å få de helt store opplevelsene; dykke på Great Barrier Reef, se budhisttemplene i
Malaysia, eller chille'n på stranda under Full Moon-party på Koh Pangan. Som ulver i flokk fulgte vi reiseruta til Richard - hovedpersonen i Alex Garlands roman "The Beach" - i håp om å finne den perfekte lagune. Den som ville gi oss påskuddet til aldri mer å returnere hjem.
Men vi fant den aldri. I hvert fall gjorde ikke jeg. Dragningen mot nord, mot mitt lille Norge, var alltid tilstede. Jeg ville hjem til landet der de fire årstider oppleves så intenst. Der vinteren til tider er streng, men likevel har sin sjarme. Der man gleder seg til våren, og irriterer seg litt ekstra når det regner om sommeren. Samtidig vet man at når solen skinner så finnes det ikke bedre plasser på jord. Og der man aldri slutter å la seg begeistre over fargene som hver eneste høst maler landskapet i rødt, gult og brunt.
Jeg bestemte meg på et tidspunkt for at jeg ville se mer, og sommeren 2003 fikk jeg med meg min blivende kone på en måneds biltur vestover. En tur som ga mersmak. Snaue ti år seinere, var lysten på å gjøre noe stort der igjen. Men denne gangen ville jeg gjøre noe virkelig nært. Så da Frederik lanserte ideen om å gå Telemark på langs, var jeg ikke vond å be. Å la beina føre oss rundt, er rett og slett en unik måte å oppleve på. Tettere på folket, på naturen og på det lunefulle været, er det ikke mulig å komme.
Da jeg i morges helt tilfeldig kom forbi Mjonøy - dette kulturhistoriske sentrum i hjertet av Vinje - slo det meg altså hvor lite jeg egentlig vet om vårt mangfoldige fylke. Man kan selvsagt - og med rette - hevde at jeg ikke har studert kartet godt nok. Samtidig innebærer den begrensede kart- og lokalkunnskapen et gode; de positive overraskelsene venter nær sagt bak hver en sving.
Jeg dro likevel kjensel på damen bak disken; ansiktet til Ellen Nordstoga har jeg sett før. Og jeg lyttet interessert da hun fortalte om plassen. Om de små husa og de enkle hyttene, noen av dem så gamle som 400 år, som Alv Nedgarden begynte å samle på slutten av 1950-tallet. Og da jeg, etter en velsmakende frokost med bakverk gjort på stedet - etter gamle tradisjoner selvfølgelig - gikk rundt på tunet, kunne jeg ikke annet tenke enn at vi er heldige som har slike personer som Ellen. Personer som tar vare på kulturarven - til stor glede for uinnvidde som meg selv, og de kommende generasjoner.
Om det er andre som ikke vet hvor de finner Mjonøy, ligger det langsmed riksvei E 134, mellom Vinje og Grunge. Og har du ennå ikke vært der, bør du se å ta deg en tur - sommeren er fortsatt lang!
FAST MEDHJELPER: Magnus Nordstoga Halvorsen hjelper hver sommer mormor Ellen med bakinga på Mjonøy.
FIN FROKOST: Å spise frokost på Mjonøy kan bli sjebnesvangert i lengden - her er det nemlig mange fristelser.
OVER SNAUFJELLET: I morgen (mandag) går ferden over disse fjella, mot Arabygdi.
GRUNGEBRU BY NIGHT...
TENKEBOKSEN: "I dag kom den gledelige beskjeden at Fredrik igjen er fit for fight. Jeg venter på ham i Grungebru, og gleder med til å ta fatt på turen over snaufjellet til Arabygdi i morgen."
lørdag 30. juli 2011
Høyst uoffisiell landeveisstatistikk
Når asfaltkilometerne blir mange, og føles ekstra lange, er det greit å finne noe å bry hjernen sin med. Å lage sine egne statistikker over dette og hint, kan få meterne til å gå -nesten ubemerket. Nesten.
På veien fra Åmdals Verk til Dalen slo det meg at det er noen bestemte ting som går igjen i trafikkbildet. Det være seg i Kroken i Drangedal, Momrak i Fyresdal, eller Skafså i Tokke. På bakgrunn av de siste dagers observasjoner, har jeg i dag utarbeidet en statistikk over hvilke biler landeveistraveren bør se opp for - og dem man ikke trenger å uroe seg for.
Vel nede i bygda for enden av Telemarkskanalen, oppsøker jeg stedets stolthet; hotellet. Her setter jeg meg til med en kopp kaffe, og turens hittil beste sjokoladekake. Tenker på de yngste der hjemme - som sikkert er grønne av misunnelse over at pappa spiser kake i dag og. Men godbiten sklir ned uten nevneverdige problemer. Bare et snev av hjemlengsel, så jeg retter fokus annetsteds; blir oppmerksom på alle turistene, og deres mange kommentarer. Alt fra malerier og utskjæringer, til gulvtepper og tapeter, blir omtalt med dyp beundring. Men ikke et ord om den kjekke unge mannen som sitter og skriver for harde livet borte i hjørnet...
Jeg kunne sikkert laget en statistikk over noe herfra også. Antallet piquet-skjorter vs. vanlige, for eksempel. Men nå var det altså denne landeveisstatistikken jeg hadde påbegynt. Ved nærmere ettertanke munner den ut i følgende konklusjon: På topp - eller i bånn, alt avhengig av hvordan man ønsker å se det, finner vi BMW-førerne. Ingen får meg til å gå lengre ut i grøftekanten enn dem. Om noen har stukket fra bensinregninga, så er det dem! På en god andreplass kommer Audi-folket. Farligst er det når en A4 eller A6 stasjonsvogn er i farta. Da er det bare å lukke øya, og håpe på det beste. Nederst på lista over grisekjørerne finner vi førere av eldre Opel-modeller. I kombinasjon med grelle farger og matt lakk (eller maling?), utgjør de en potensiell stor fare for landeveisvandrere.
En annen interessant observasjon er at for "verstingene" ser følgende uskrevne regel ut til å gjelde: Jo flere 1000-metere man har i grillen, jo fortere kan man kjøre. Mon tro lyktene beskytter ekstra ved sammenstøt?
Jeg registrerer at tyske biler innehar alle tre plassene på lista, men er ikke i stand til å gi noe fornuftig svar på hvorfor. For det skal være sagt at det ikke bare er tyske biler på veiene. Noe oversikten i motsatt ende av skalaen tyder på. Riktignok finner vi nyere Opel-modeller helt på topp (eller bånn, alt ettersom), men bak dem blander også andre lands biler seg inn i kampen: På andreplass over førere som tar det med ro, enkelte ganger i overkant, finner vi - kanskje ikke så overraskende - Toyota-sjåfører. Om den siste pallplasseringen har jeg måttet diskutere mye med meg selv. Kandidatene har vært mange, og sterke, men valget falt tilslutt på Skoda-førerne. I likhet med de sistnevnte virker folk bak rattet i de tsjekkiske bilene både trygge, stødige og veloverveide. Med andre ord er de blant landeveistraverens beste venner.
Fra Dalen går turen vestover mot Rui (altså ikke den Rui), og deretter heimre Bessevatn.
.
TENKEBOKSEN: "Med formiddagens tur ned fra Skafså friskt i minne, er det en kamp å manne seg opp til kveldens stigning på motsatt side."
Når asfaltkilometerne blir mange, og føles ekstra lange, er det greit å finne noe å bry hjernen sin med. Å lage sine egne statistikker over dette og hint, kan få meterne til å gå -nesten ubemerket. Nesten.
På veien fra Åmdals Verk til Dalen slo det meg at det er noen bestemte ting som går igjen i trafikkbildet. Det være seg i Kroken i Drangedal, Momrak i Fyresdal, eller Skafså i Tokke. På bakgrunn av de siste dagers observasjoner, har jeg i dag utarbeidet en statistikk over hvilke biler landeveistraveren bør se opp for - og dem man ikke trenger å uroe seg for.
Vel nede i bygda for enden av Telemarkskanalen, oppsøker jeg stedets stolthet; hotellet. Her setter jeg meg til med en kopp kaffe, og turens hittil beste sjokoladekake. Tenker på de yngste der hjemme - som sikkert er grønne av misunnelse over at pappa spiser kake i dag og. Men godbiten sklir ned uten nevneverdige problemer. Bare et snev av hjemlengsel, så jeg retter fokus annetsteds; blir oppmerksom på alle turistene, og deres mange kommentarer. Alt fra malerier og utskjæringer, til gulvtepper og tapeter, blir omtalt med dyp beundring. Men ikke et ord om den kjekke unge mannen som sitter og skriver for harde livet borte i hjørnet...
Jeg kunne sikkert laget en statistikk over noe herfra også. Antallet piquet-skjorter vs. vanlige, for eksempel. Men nå var det altså denne landeveisstatistikken jeg hadde påbegynt. Ved nærmere ettertanke munner den ut i følgende konklusjon: På topp - eller i bånn, alt avhengig av hvordan man ønsker å se det, finner vi BMW-førerne. Ingen får meg til å gå lengre ut i grøftekanten enn dem. Om noen har stukket fra bensinregninga, så er det dem! På en god andreplass kommer Audi-folket. Farligst er det når en A4 eller A6 stasjonsvogn er i farta. Da er det bare å lukke øya, og håpe på det beste. Nederst på lista over grisekjørerne finner vi førere av eldre Opel-modeller. I kombinasjon med grelle farger og matt lakk (eller maling?), utgjør de en potensiell stor fare for landeveisvandrere.
En annen interessant observasjon er at for "verstingene" ser følgende uskrevne regel ut til å gjelde: Jo flere 1000-metere man har i grillen, jo fortere kan man kjøre. Mon tro lyktene beskytter ekstra ved sammenstøt?
Jeg registrerer at tyske biler innehar alle tre plassene på lista, men er ikke i stand til å gi noe fornuftig svar på hvorfor. For det skal være sagt at det ikke bare er tyske biler på veiene. Noe oversikten i motsatt ende av skalaen tyder på. Riktignok finner vi nyere Opel-modeller helt på topp (eller bånn, alt ettersom), men bak dem blander også andre lands biler seg inn i kampen: På andreplass over førere som tar det med ro, enkelte ganger i overkant, finner vi - kanskje ikke så overraskende - Toyota-sjåfører. Om den siste pallplasseringen har jeg måttet diskutere mye med meg selv. Kandidatene har vært mange, og sterke, men valget falt tilslutt på Skoda-førerne. I likhet med de sistnevnte virker folk bak rattet i de tsjekkiske bilene både trygge, stødige og veloverveide. Med andre ord er de blant landeveistraverens beste venner.
Fra Dalen går turen vestover mot Rui (altså ikke den Rui), og deretter heimre Bessevatn.
 |
| HELT GREIT: Å våkne opp til denne utsikten (Åmlivatn ved Hovland) gir krefter til langt utpå dagen. |
 |
MAJESTETISK: Dalen på en praktfull sommerdag. Bildet er tatt på vei ned fra Skafså |
TENKEBOKSEN: "Med formiddagens tur ned fra Skafså friskt i minne, er det en kamp å manne seg opp til kveldens stigning på motsatt side."
Abonner på:
Innlegg (Atom)